Category Archives: Andre land – Europa

Europas vanvittige år | Simen Ekern – Europakorrespondent for NRK

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

Da EU-kommisjonen den 29. januar i år holdt sin aller første pressekonferanse om et nytt, merkelig virus som ga grunn til bekymring, var det ikke mange som lyttet.

Den samme dagen var oppmerksomheten i stedet rettet mot EU-parlamentets store møtesal i Strasbourg, der britiske Brexit-entusiaster hoiet og feiret. Det var deres siste møte i EUs forsamling av folkevalgte.

En gledens dag for dem som så unionen som et fengsel for frihetselskende briter. En bekymringsfull dag for dem som insisterte på at EU er et nødvendig politisk og økonomisk fellesskap i en omskiftelig verden. Nå hadde man mistet et viktig medlemsland. Svaret, mente mange, måtte bli enda tettere samhold og samarbeid.

Men så var det dette nye viruset, da.

To dager senere kom to kinesiske turister gående til fots inn på Spallanzani-sykehuset for infeksjonsmedisin i Roma. Etter noen timer hadde de utviklet alvorlige pustevansker.

«For oss ble det en avgjørende mulighet til å forstå denne nye sykdommen», sa overlege Nicola Petrosillo til meg mange måneder senere.

Det var jo sant. Italienske helsearbeidere fikk viktige erfaringer raskt. Først skulle imidlertid sykdommen trekke det italienske helsevesenet ned i en dyp krise. Sars-CoV-19 hadde kommet til Italia.

Ganske lenge så det ut som resten av Europa foretrakk å tenke på dette som noe italienerne fikk stri med på egen hånd.

I slutten av februar sendte Italias statsminister Giuseppe Conte ut en nødmelding. Landet trengte munnbind, hansker, respiratorer, personell. Sykehusene var sprengt.

Svaret fra de andre EU-landene: Stillhet. Italienske myndigheter forsøkte lenge å opprettholde bildet av et land med kontrollen i behold.

«Italia er sterkere enn koronaviruset», hørte jeg helseminister Roberto Speranza si på en pressekonferanse i Roma i slutten av februar.

I ukene som fulgte, var det mange som fryktet at det var en altfor optimistisk påstand. Og hvor ble det av den europeiske solidariteten?

Det snakkes ofte om at EU blir sterkere i kriser. Pandemien kunne kanskje blitt en passende ytre fiende man kunne bekjempe sammen, for å vise at det fellesskapet britene var i ferd med å forlate, hadde noe for seg. I stedet fikk kontinentet raske grensestengninger og eksportstans av viktig medisinsk utstyr.

Det grenseløse Europa ble en fjern drøm, og politikere både ytterst til venstre og ytterst til høyre snakket om at «nasjonalstaten er tilbake».

For EU-kommisjonen, og for mange europeiske medlemsland, var utviklingen faretruende. Skulle det bli et virus som splittet opp Europa, etter at utallige spådommer om EUs snarlige fall var motbevist de siste årene?

Svaret ble en unnskyldning, en gigantisk koronakrisepakke og en koordinert vaksineinnsats.

Unnskyldningen kom fra Ursula von der Leyen, EU-kommisjonens president, da hun i april erkjente at Europa hadde gjort alt for lite for å hjelpe Italia.

«Det virkelige Europa trer nå fram, det som hjelper hverandre når det trengs som mest», sa von der Leyen, og håpet at det skulle stemme i månedene framover også.

Koronakrisepakken ble vedtatt i sommer, før den så vidt overlevde en annen av EUs utfordringer i dette merkelige året: Ungarn og Polens forsøk på å trenere alle avgjørelser. En protest mot de andre medlemslandenes forsøk på å stanse det mange ser som en illiberal nedbygging av demokratiet.

Og vaksinene – de kommer i første rekke fra en fabrikk i den vesle byen Puurs i Belgia, ellers mest kjent for øl og asparges.

Slik fikk landet med de høyeste Corona-dødstallene i verden mulighet til å representere den mulige veien ut av uføret også.

«Øl, asparges og vaksiner. Et komplett måltid», som en blid ordfører fortalte NRK da vi var på besøk i Puurs tidligere i høst.

I motsetning til under finanskrisen, finnes det ingen klare skillelinjer mellom «flinke» og «uansvarlige» europeiske land under pandemien. Det har vært tilløp til den samme tankegangen, naturligvis.

En stund var det landene i sør som så ut til å bli hardest rammet, og det gjorde det mulig å hente fram nasjonalsjåvinistisk bedrevitenhet for den som liker slikt.

Var det ikke italienernes svake stat og løsslupne forhold til lover og regler som gjorde at de ble rammet så hardt?

Viser ikke det sentraliserte Frankrike eller det velordnede Tyskland at noen europeiske land rett og slett er dyktigere i alskens kriser? Men Frankrike måtte innføre portforbud i september, og Tyskland stengte butikkene i desember.

Belgia har ligget dårligst an av alle i hele høst. Sverige og Danmark ser ikke så bra ut mot slutten av året.

Vi kommer helt sikkert til å se gode sosiologiske undersøkelser av hvorfor og hvordan de forskjellige landene i Europa ble rammet, men ved årets slutt ser bildet mer uklart ut enn mange hadde trodd før sommeren.

Nå er det ikke så lett for europeere å peke på noen andre et annet sted på kontinentet som skyldige eller slurvete.

Den bulgarske statsviter-stjernen Ivan Krastev var inne på det samme da jeg snakket med ham på en dårlig telefonlinje mot slutten av sommeren: «Pandemihåndteringen har ført til antieuropeisk retorikk. Samtidig har folk forstått hvor grunnleggende avhengige de er av hverandre», sa Krastev.

Han ser tettere europeisk samarbeid som et mulig utfall av begivenhetene i 2020. «I denne fiendtlige verdenen, der vi står ganske ensomme igjen når det kommer til stykket, kan ikke europeere stole på noen andre enn oss selv», som han formulerte det.

Rett før jul skulle jeg gjøre noen korte intervjuer med tilfeldige folk om årets julefeiring, på en korona-tom Petersplass i Roma.

Det ble en erkjennelse av hvor tett opp til overflaten fortvilelsen ligger for mange. Én etter en begynte å gråte da de svarte på et spørsmål som verken var spesielt velformulert eller innsiktsfullt:

«Hvordan blir jula i dette merkelige året?», spurte jeg.

Den eldre kvinnen fikk tårer i øynene, fordi hun ikke får klemt barn og barnebarn i år.

Den ukrainske hushjelpen synes det var vanskelig å fullføre setningene fordi innreisebegrensninger gjør at hun ikke får sett familien. Men hun var glad hun hadde jobb.

Den romerske suvenirselgeren måtte skjule tårene bak solbrillene fordi inntektene forsvinner. «Folk har ingen penger, og ingen kommer hit», sa han.

Håpet er at krisepakker og massevaksinering skal døyve sorgen, misnøyen og frykten mange europeere sitter igjen med etter året som gikk.

Likevel er det mange grunner til å anta at sosiale og politiske opprør innad i Europa kan bli blant de største utfordringene i 2021.

Det kommer til å ta tid å komme på beina igjen, og det blir neppe mulig hvis vi ikke sørger for at de økonomiske forskjellene blir mindre.

Det mener Pave Frans, i alle fall, og ettersom det er romjul, kan han få siste ord, hentet fra hans nye bok, med ganske krasse utfordringer til den som har tjent på en krise som har gjort at andre – også i Europa – mangler mat på bordet:

«For å komme ut av denne krisen, må vi gjenfinne erkjennelsen av at vi har en felles skjebne. Pandemien minner oss på at ingen kan redde seg selv på egen hånd».


Läs artikeln här!

Läs artikeln här!

error: Content is protected !!